Året efter Riksforsamlingen på Eidsvold, reiste en statlig kommisjon rundt for å finne et sted som kunne egne seg for ny hovedstasjon for Marinen. Den gamle i Fredriksvern tilfredsstilte ikke lenger tidens krav. Alle kjenner historien om ridepisken som ble gjenglemt i ferjebåten på indre havn, og jeg skal derfor ikke rippe opp i den, men det førte i hvert fall til at Horten ble valgt. Staten kjøpte derfor endel eiendommer med dette for øyet. Først og fremst var det Horten med Brom, men også Løvøyene, som tilhørte Falkensten, og Apenes. Både verftet og øvrige militære installasjoner ble anlagt på gården Hortens grunn, og efter hvert ble jo det navnet brukt om hele stedet. Hadde staten valgt å bygge på denne siden av indre havn, hadde denne byen blitt hetende Apenes.

​

Ole R. Apeness solgte gården med underliggende plasser, blant annet Sned­kerstuen (Nå Øvre Keisemark 40/42) til marinedepartementet i 1819 for 8000 spesiedaler. Gården ble overdratt i 1822, og samme år kjøpte Ole gården Gulli i Sem. Prisen var den samme som han fikk for Apenes. Her bodde Ole til sin død i 1859.

 

Marinen overtar

I forbindelse med salget i 1819 ble det foretatt en besiktigelse av eiendommen, og derfor vet vi sånn omtrent hvordan gården så ut på det tidspunktet.

Hovedbygningen inneholdt ti rom, inkludert to kjøkkener. Ett rom i annen etasje stod uinnredet. Det var fem dobbelte og en enkel kakkelovn i huset. Vinduene var bra, selv om mange ruter var gått i stykker. Selve bygningen var i god stand, bordkledt og malt og med tegl på taket.

Bryggerhusbygningen inneholdt i tillegg vognskur, som dog ikke var kledt. Men taksten var det over hele huset.

Uthuset inneholdt låve og stall samt sauefjøs og grisehus og redskapsskjul. Bygningen var bordkledt på tre sider, men den begynte å bli dårlig enkelte steder, taket var utstyrt med tegl.

I en beskrivelse over Mannens eiendommer fra 1882 beskrives husene på Apenes slik:

Hovedbygningen, en 2-etasjes bygning av tømmerlaft, kledt uvendig med høvlede bord og tekket med teglhengt bordtak, har hele valmer og er 52 fot (16 m) lang, 29 fot (9 m) bred og 17 fot (5 m) høy. Bygningen inneholder i første etasje foruten gang med trapp, fire værelser samt kjøkken med komfyr og spiskammer. I annen etasje seks værelser med kakkelovn og gang med trapp til et sort tørkeloft med to takvinduer.

Foran kjøkkendøren er et bislag av stenderverk. Under bygningen er det to kjellere med nedgang fra gårdsplassen, overdekket med luker. Rommene er på to nær, der er panelte - rappet og tapetsert eller oljemalte. Takene er rappet mellom bjelkene, gulvene er oljemalte.

Bryggerhusbygningen er av stenderverk og inneholder strykekammer, stall og fjøs, utmurt og rappet låve. Lade og vognskur uten ifylling i fagene. Det hele kledt med høvlede, komposisjonsmalte bord og tekket med teglhengt bordtak. Gulvet i bryggerhuset av mursten og i strykeværelset av planker. Strykeværelset er forsynt med kakkelovn og har rustikpanelte og oljemalte vegger.Bygningen er 59,5 fot lang (18,7 m), 25 fot (3 m) bred.

På gårdsplassen utenfor kjøkkenet er det en matbod av utmurt stenderverk med høvlet bordkledning og teglhengt bordtak, 15 fot (4,7 m) lang, 7 fot (2 m) bred. Dette var altså en frittliggende bygning, som lå opp mot Apenesbakken. Uthusbygningene lå ellers omtrent der hvor galleribygningen ligger i dag.

Videre het det i beskrivelsen fra 1882: Til boligen hører en have, som mot sideveien og syd har et plankegjerde av ru, komposisjons malte (maling med rugmel som bindemiddel) bord, 7 fot (2,2 m) høyt, mot gårdsrommet høvlet stakitt, malt med oljemaling. Gårdsrommet er mot landeveien forsynt med et 7 fot høyt gjerde med port, og mot øst med gjerde og stakitt port til løkken.

 

I gamle dager frem til slutte av 1800-tallet gikk hovedveien fra Falkensten langs det som i dag er gamleveien (derav navnet). Den fortsatte opp Apenesbakken. På denne tiden var det ingen vei sydover eller nordover fra Apenesgården der Falkenstensveien går i dag.

Derimot gikk det en vei på sydsiden av gården rett østover ned til Sølvkronen. For å komme til Apenesgården fra Karljohansvern, var det to muligheter: Enten opp Ollebakken, Øvre Keisemark og ned Apenesbakken. Eller med båt. Den første bryggen ble anlagt i 1820-årene, og den ble erstattet av en større i 1843. Området rundt Apenesgården ikke bebygd og Apenes-jordet var dyrket mark.

 

Embetsbolig Paaske

Da Ole Rasmussen flyttet til Gulli, ble Apenes i mange år bolig for høyere offiserer ved Verftet. Dette var i den tidlige fasen av marineanlegget, da mangel på boliger i distriktet var stor. En av dem som bodde her var skipsbyggmester Carl Pettersen Paaske. Han satt i kommisjonen som foreslo Hortens-tangen som nye flåtebase og var sentral de første årene i oppbyggingen av marinebasen og -verftet. Paaske flyttet inn i 1827. Vi vet at familien hadde 2-3 kyr og hest. Selve gårdsdriften var det verftet (marinen) som sto ansvarlig for. Da ble flere av hestene som var tilknyttet verftet benyttet ved innhøsting av både høy og korn. Vi vet også at skipsbyggmesteren hadde fult utviklet snekkerverksted på loftet der han drev å snekret. Det er usikkert om Paaske bodde på Apenes frem til han døde i 1850., men vi har en kilde som forteller at hans kone og datter flyttet fra Apenes. Slik vi leser det var det i 1850, etter at skipsbyggmesteren var død. 

​​

I 1860-årene var Apenes gården igjen lensmanns bolig, idet lensmann Jørgen Christian Petersen holdt til her med sin familie. Kontoret hadde han imidlertid i Ollebakken.

 

 

 Apenes blir bydel

I 1830-årene hadde Marinen planer om å anlegge dokker og bruke Apenes jordet som en del av en stor marinebase, men disse planen ble snart oppgitt. Carl Johans plan om en stor norsk marineflåte ble skrinlagt.

I stedet ble deler av Apenes jordet lagt ut som parseller for høyere offiserer på Apenes jordet. Da Stortinget i 1916 vedtok at driften ved marineverftet skulle utvides ble det klart at det var behov for flere boliger. Gabriel Kielland fikk ansvaret og arbeidet med å utarbeide en reguleringsplan for området ble påbegynt og vedtatt i 1917. Det var krangel om det nye boligområdet skulle ligge på Bromsjordet eller Apenes. Avgjørelsen ble tatt av Forsvarsdepartementet.

 

Første byggetrinn omfattet 78 boliger. Staten gav billige lån til de som ville bygge selv. Til å begynne gjaldt dette 85% av lånesummen. Seinere kunne hele beløpet lånes med en øvre grense på 18 000 for enebolig og 27 000 for tomannsbolig.

 

Tiden frem til 1922 ble Apenes jordet utviklet til egen bydel. Den nye bydelen ble tegnet av arkitekt Christian Fredrik Jacob von Munthe af Morgenstierne. Han tegnet også Torggata Bad i 1932 og Folketeateret i 1935.

I dag er denne delen av Apenes en del av «Hagebyen Apenes» som er vernet av kommunen.

 

​

Sykehus

Allerede i 1889 ble Apenes på Verftets anmodning omgjort til isoleringslokale og epidemilasarett; ikke som noe selvstendig sykehus, men som en avdeling av Marinens sykehus. Det fikk også i forbindelse med byggingen av de to festningsbatteriene, Braarudås batteriet og Falkensten batteriet på begynnelsen av 1900-tallet også en rolle som «feltsykehus». I planene for de to batteriene heter det at skadde fra disse skulle bringes til sykehuset på Apenes. Disse to festningsanlegga var en del av posisjonsbatteriet som skulle forsvare oss mot svenskene, om det skulle bli krig da det gikk mot løsrivelse.

 

Frem til første verdenskrig ble denne bygningen brukt under ekstraordinære forhold med epidemiske sykdommer. Da ble det nedsatt en komite, som skulle utrede spørsmålet om et felles epidemisykehus for Staten og Horten kommune.

Epidemisykehus-komiteen besto av sanitetskapteinene Manthey og Holst, intendanturløytnant Molland, fru Tveteraas, ingeniør Nickelsen og dr Meyer. De tre siste utnevnt av formannskapet i Horten.

Horten hadde ingen epidemisykehus  og det stedet hadde av slikt tilbud var marinens noe provisoriske tilbud på Apenes. Kommunen fikk benytte marinens sykehus til enkelte av sine smittepasienter mot at kommunen betalte kr. 1,60 per døgn. Vi får i utredningen vite at i løpet av de 12 årene før 1914 så har Apenes bare vært brukt under ekstraordinære forhold. Stedet mangler et permanent isolasjonstilbud. Heller ikke amtssykehuset i Tønsberg har kapasitet.

 

På Apenes blir forholdene beskrevet som dårlige og langt fra forsvarlige. Bygningene er dårlig vedlikeholdt, og de nødvendige rommene for bad, klosett og desinfeksjon mangler. Derfor er behovet for tilfredsstillende isolat og behandlingsrom påtrengende.

 

Før denne komiteen ble nedsatt hadde flere forslag vært opp til diskusjon, et av dem gikk ut på at kommunen og marinen sammen skulle bygge et lasarett  på 34 senger, sør for sykehuset på Karljohansvern til en pris på 85 000 kroner. Dette var i 1910. Byggingen ble aldri gjennomført og i 1912 foreslo overlegen ved marinesykehuset at det skulle bygges et mindre epidemi bygg med 18 senger liggende i sykehushagen, men da beregnet først og fremst på marinens folk. Heller ikke dette forslaget nåde gehør i forsvarsdepartementet.

 

Komiteen drøftet alle tidligere forslag og flere andre forslag ble diskutert. Komiteen mente at den beste løsningen var et mindre epidemibygg på Karljohansvern, slik Manthey hadde foreslått ett par år tidligere og at Apenes ble utbedret så det ble tjenlig som reservelasarett med plass for 20 voksne eller 26 barn. Det hele skulle koste 12500 kroner. Horten fikk da adgang til å innlegge epidemisk syke på Karljohansvern til en pris av 1,30 for barn under 15 år, døgnprisen for voksne pasienter var kr. 1,80.

De sykdommer som i denne sammenheng ble nevnt var blant annet skarlagensfeber, men ingen kunne på det tidspunktet forutse at en av de verste epidemier i nyere tid, spanskesyken, kom til landet i 1918 og krevde mange liv.

Først da innså forsvarsdepartementet at det var behov for epidemisykehus og byggingen av et slikt ble igangsatt i sykehusparken. Mange syke ble anbragt på Apenes under spanskesyken.

 

I 1923 ble det inngått en avtale mellom Marinen og kommunen om å ta i bruk 1. etasje av hovedbygningen til sykestuer for tuberkuløse. Det er Hortens sanitets- og tuberkuloseforening som ønsker å bidra til opprettelse av et slikt tilbud. Da foreligger det også en tanke om å oppføre

en liggehall i haven. Marinen skulle ha anledning til å legge inn sine tuberkulose­pasienter for en pris av 5 kr. pr døgn. Ved tilleggskontrakt av 1924 ble også annen etasje tatt i bruk som sykehus. Kommunen fikk også anledning til å disponere sidebygningen, den såkalte oppsynsmanns­- eller vaktmesterboligen, men den måtte ikke brukes som sykestuer. Ligge- eller kur-hallen, er det fortsatt mange som husker. Den lå omtrent der hvor galleribygningen ligger i dag. Det var en lang, smal bygning, 21 meter lang og 4 meter bred.

 

Dette tilbudet blir drevet på Apenes, frem til krigsutbruddet i 1940

 

Okkupasjonen

Under okkupasjonen ble selvfølgelig Apenes rekvirert av tyskerne, men det er uklart hva de brukte gården til den første tiden. Mot slutten av krigen ble Apenesgården brukt i forbindelse med den økte ubåt aktiviteten som tyskerne flyttet hit etter invasjonen på franskekysten, sommeren 1944 og når kampene på østfronten tvang de tyske ubåtskolene til å finne nye lokasjoner. Fra høsten 1944 og frem til krigen var slutt holdt u-båtskolen til på Apenes. Selve u-båt­stasjonen lå nede på Sølvkronestranden. Så seint som sommeren 2025 ble det tyske gjerdet med fester for piggtråd på toppen fjernet, som det siste minne fra denne tiden. Det var også tyskerne som oppførte den tyske brakken så lå syd for hovedhuset langs Apenesbakken og vest for kurhuset.

 

Efter krigen

var bolignøden stor, og Marinen - som fortsatt var eier av Apenes gård - gikk med på å la kommunen disponere den til boligformål. Og slik ble den brukt i mange år. Midt på 1960-tallet var det fire leiligheter i hovedbygningen, to leiligheter i sidebygningen (vaktmesterboligen) og to i tyskerbrakken. Kurhallen ble brukt som uthus. Alle bygningene var da i en miserabel forfatning, brakken og kurhallen var så dårlig at de var hinsides redning.

Dette var i en periode da rivespøkelset hadde sin storhetstid. Over hele Norden for det frem og la byer øde. I løpet av noen få år hadde det nesten utryddet den nordiske trebyen. Og Horten var ikke noe unntak. Her ble det også revet med hård hånd. Store deler av sentrum lå i årevis med åpne sår. Slik denne eiendommen da så ut, lå det nærmest i kortene at den burde rives. Det ble i hvert fall utarbeidet en reguleringsplan med mange pene småhus på denne tomten. Men de ble aldri bygget. Journalist Thorolf Hoff i Gjengangeren protesterte på egne og andres vegne mot planene og foreslo at eiendommen ble restaurert som ledd i et fremtidig bymuseum. Det ble det ikke noe av, men et håp var tent, og dermed kom Sigrid Fjellstad og Kunstforeningen på banen.