Vi har ingen kilder som forteller om gården fra den første gang er nevnt i skriftlige kilder i 1449 og frem til midten av 1600-tallet. I 1647 finner vi Tord Appelness som oppsitter på gården, men det var den bekjente Anders Madsen i Tønsberg som hadde hjemmelen. Han er fortsatt eier da vi i 1668  får vite at  «Appildnæs» oppført med skyld i 3 færinger tunge, 1 pund og 6 merker smør, føder 8 kiør, 4 ungned, 7 sauer og 2 hester. Rødningsland alt oppdyrket, eiendommen går udi søen, rusefiske til småfisk, har en liden bække-qværn.

 

Det er vanskelig å anslå hvilke posisjon gården hadde på denne tiden, men en så stor eiendom beliggende med eiendom ut i sjøen (Løvøybukten, det nåværende Indre havn) var verdifullt både fordi det gav mulighet for rusefiske og transport, men også fordi tilgangen til sjøen gjorde den strategisk og handelsmessig viktig.

Beskrivelsen av rusefiske forteller oss at gården utnyttet fiskemulighetene og da trolig mest med faststående ruser på grunt vann. Noe vi vet var en vanlig fiskemetode i området opp til lenge etter etableringen av marineverftet. Småfisk som brisling, sild og torsk var nok det som ble hentet ut. Dette var viktig både til eget bruk og som handelsvare.  

At gården hadde 8 kyr og 4 ungdyr, sannsynligvis kviger / okser, gir oss en antydning om gårdens størrelse. En typisk bondegård på 1600-tallet hadde mellom 2 og 4 kyr. På Apenes er besetningen dobbelt så stor. Det forteller oss også at gården var godt drevet og hadde godt forgrunnlag og god jordkvalitet. Det styrkes også av at alt udyrket land (rødningsland) var tatt i bruk. Det tyder på aktiv og effektiv drift. Samtidig kan det tyde på at ekspansjonsmulighetene på eiendommen kan ha vært begrenset uten rydding.

 

Skyld i smør og tunge (tunge = eldre betalingsmiddel, kobberlegering) var en form for verdifastsetting brukt i landskyld og skatt. Samlet tyder dette på en betydelig gård – ikke i toppklassen, men i øvre middelklasse. Til sammenligning var mange husmannsplasser og mindre gårder skyldsatt til under 1 pund smør.

 

Seinere lå Apenes til Falkensten, den hadde fulgt Falkensten siden Ida Lange sine dager, og var med ved Falkenstens fallitt i 1698. I 1723 tilhørte gården kommandør Styhrs dødsbo og var altså en del av Falkensten. Brukerne av gården er benevnt som Helge og Svend, uten at vi vet så mye mer om dem. Nå er Apenes en tredelings-gård, det vil si at den betalte ¾ av full skatt. Den hadde skog til husfornødenhet og litt smålast. Jordsmonnet var skarp sandjord, og lite egnet til korndyrking. Likevel ble det dyrket havre og rug. Høy avlingen var 24 lass og av dyr var det halvannen hest, 8 kuer og 6 sauer. Omtrent som på Braarud nordre.

 

Så rundt årsskiftet 1749 / 1750 blir gården delt i to bruk. Den ene halvparten tilhørte Thor Andersen, og han solgte i følge skjøte av 8. januar 1755 sin part til Ole Hansen for 395 rdl. og han solgte den igjen videre til Rasmus Axelsen på Falkensten. 

Den andre halvdelen av Apenes ble i desember 1749 overtatt av skipper Axel Kraft og hans kone Margrethe Callundan. Ved skipperens bortgang i 1756 ble denne delen av Apenes solgt for 450 rdl. til Hans Jensen Thoen (Solli). Han selger den videre noen måneder seinere til Ole Tiøstelsen Fudsche, som igjen selger sin del av Apenes i mars 1758 til Rasmus Axelsen for 410 rdl. Nå var hele gården igjen samlet under en bruker.

Dette skjedde ved at de to brødre, Rasmus og Anders Akselsen som var gift med hver sin datter av Jacob Olsen på Tufte i Nykirke sogn, da Jørgen Qvall sitt dødsbo skulle gjøres opp i 1749 sammen kjøpte Falkensten for 1050 riksdaler. Ved kjøpet av Apenes sine to parter kunne Ole Rasmussens far, Rasmus Akselsen, den ene av brødrene, overta Apenes, den første delen i 1757 for 395 riksdaler, og den andre halvdelen i 1758 for 410 riksdaler.

Det nedre bruket, dagens Apenesgård, skal den gang hatt sinn driftsbygning der den nåværende gården ligger. Det er for øvrig interessant å merke seg at Apenes var delt i to bruk. Så lang vi vet var gården delt i et øvre og et nedre bruk. Det øvre skal ha vært den plassen vi kjenner som Snedkerstuen, på hjørnet av Øvre Keisemark og Lillåsveien. 

 

Mellom de to gårdene gikk de et steingjerde som gikk øst-vest ved den tidligere bygde vaktmesterboligen på Lillås skole. Grensen i vest var fjellrabbene ved Kongsbakken og i øst grenset gården mot rabbene i «Nilsebakken». Her gikk også grensen mot Horten gård etter dens utvidelse. Keisemarken var beite- og slåttmark for gården Horten.

I nord gikk grensen til eiendommen i sjøen. Ved rivning av steingjerdet som avgrenset øvre Apenes i sør (på 1920-tallet) ble det funnet to skafthulløkser av stein. Det tyder på at den lette sandjorda ha vært brukt allerede fra yngre steinalder, bronsealder. 

 

Til Apenes lå det fra gammelt av en liten bekkekvern for maling av korn til husbehov. Rasmus som kom fra Falkensten kjente til bruken av møller og sagbruk. Han så mulighetene i vannkraften han hadde i Apenestjernet (det seinere Verftsbassenget). Kvernen ble drevet av flomvann fra myrer og tjern i Holtandalen. Rasmus startet også arbeidet med å bygge en sag, i den forbindelse begynte han på arbeidet med å bygge en demning for å sikre mer vann til mølle og sag. Trolig ble denne demningen bygget 150 lenger sør en den seinere bygde verftdemningen. Den ble på folkemunne kaldt Gamlebroa og skal ha blitt revet i 1949. Det var ingen bro, for muren endte rett i den bratte fjellveggen.

I sin egen mølle- og sagdam, druknet Rasmus Akselsen Apenes i 1767. Marthe og Rasmus hadde fire barn, de to eldste født på Falkensten, døde ugifte og i ung alder. De to som vokste opp var Jacob født 1761 0g Ole, født i 1763.

Enken Marthe drev gården frem til 1789 og hun sluttførte arbeidet med demningen og hun fikk bevilling til å drive bygdesag med vannkraft fra Apenestjernet.

Den 2. september 1789 overdro fru Marthe eiendommen til sønnen Ole Rasmussen Apenes for 690 riksdaler, men hun forbeholdt seg opphold som det het og Marthe Jacobsdatter døde på gården i 1798.

 

Gården utvides

Ole sin bror Jacob hadde valgt sjøen som levevei, han var eldstemann og må ha overdratt odelen til sin bror. Av en eller annen grunn tok Jacob pause fra livet på sjøen og kjøpte en part av Holtan da han 1.mars 1791 kjøpte en sjettedel av hele Holtandalen av Nils Fuske for 150 riksdaler. Det lå ingen bygninger på denne parten som skulle få navnet Lilaas. Området lå som femark (beiteområde). Den siste gården vi kjenner før Jacob kjøper området er en gård på nordre Holtan, som ble reist av en Østen rundt 1611, men som var fraflyttet i siste halvdel av 1700-tallet. Østens gård skulle være reist på eller tett ved en tidligere ødegård. Den gården skal ha ligget nedenfor og syd for krysset redaktør Thommessens gate og Kongeveien. Søndre del av Holtan ble fra 1786 drevet fra Semb nedre. Driftsbygningen for denne gården skal ha ligget i området mellom Ballingsgate og Grønligata.

Da eieren av Semb nedre, amtsforvalter Floor, drenerte Holtandalen i 1793-1794, ble mer jord dyrkbar, også for Jacob Apenes. Disse jordene fikk seinere navnet Jacobsjordet, etter eieren. Jacob solgte sin del av Holtan til sin bror Ole i 1803 for 190 riksdaler og denne parten ble drevet sammen med Apenes frem til 1821. Da ble det seinere Lilaas overdratt til to av Ole sine svigersønner av Semb-slekta.

Den gamle driftsveien fra Apenes til Lilaas finner vi fortsatt spor etter. Den går vest for bygningen på Lilllås skole og den kommer frem ved barnehagen.

Da Jacob solgte sin del av Holtan til broren, fortsatte han å seile til sjøs frem til han under Napoleons-krigen, i 1808 ble kapret av et engelsk fartøy. Da han ble sluppet fri, tok han arbeid i land for sin tidligere reder, Hafslund i Fredrikstad. Det er fra Jacob at den Østfoldske delen av slekta stammer. Den tidligere stortingerepresentanten Georg Apenes har Jacob som sin stamfar.

 

Lensmann og Eidsvollsmann

Ole Rasmussen Apenes var født på Apenes 11. februar 1763. I årene mellom 1788 og 1793 var han soldat, deltok i et felttog i Bohuslen i 1788, men deltok ikke i ett eneste slag. 29. september i 1788, da hans avdeling lå i leir ved Svarteborg kirkegård, et par mil fra Qvistrum ble han utnevnt til furersersjant og tjenestegjorde som dette i fem år. Han tok avskjed med forsvaret i oktober 1793.

 

Ett år efter at han hadde trukket seg tilbake fra soldatlivet, ble han1784 utnevnt til lensmann i Borre av daværende sorenskriver i Nordre Jarlsberg, Morten Müller og i 1808  utnevnt som forlikskommissær  for det Jarlsbergske distrikt av Grev Wedel. Han søkte selv aldri disse stillingene og av det må vi tro at det skyldes at han hadde en aktverdighet som vakte medborgernes tillit. Det var trolig også denne som kalte ham til riksforsamlingen på Eidsvold i 1814.  Han beskrives å ha et godmodig og fredelig gemytt, rettskaffen i sin vandel og vel ansett.

Bondelensmannen utgjorde i perioden fra reformasjonen til midten av 1800-tallet det laveste trinn i lokalforvaltningen i Norge. Han var fogdens mann og representerte statsmyndighetene i lokalforvaltningen. Vi fikk jo ikke noe kommunalt selvstyre før i 1837, og i den lange grevskapsperioden fra 1671 til 1821 var lensmannen grevens representant. Fogden hadde oppsynet med hele grevskapet og alle lensmenn.

 

Ole Rasmussen Apenes giftet seg i 1794 med Elen Hansdatter Brecke, som var født i Sem i 1775.

Med henne fikk han to sønner og fem døtre fra 1795 til 1810. Et av barna døde som spebarn, ett i konfirmasjonsalder. De øvrige fem, Johanne Marthea, Elen Marie, Hans, Helene Lovise og Elen Olea vokste alle opp og stiftet familie.  Han var med i den haugianske vekkelse.

 

Ved folketellingen i 1801 finner vi da den 37 år gamle Ole Rasmussen og hans ti år yngre kone, Elen Maria Hansdatter boende her. På det tidspunktet hadde de 3 barn, Johanne Mathea på 6 år, Rasmus på 3 og Else på 1 år. Senere fikk de fire barn til, til sammen 7 barn mellom 1795 og 1810. Et av barna døde som spebarn, et i konfirmasjonsalder.  Med det bodde flere på Apenes i 1801; Karen Rasmusdatter, som var enke og søster til Ole. Tjenestefolk hørte med på en lensmannsgård, og på denne tiden var det Gunnar Christophersen, 53 år og ugift, Anne Olsdatter, 18 år og ugift, og den 15-årige barnepiken Anne Larsdatter. Ole sin kone, Elen, døde forholdsvis ung allerede i 1818.

 

Ole satt med gården til 1819, da han solgte til staten, som på den tiden hadde bestemt å anlegge ny hovedstasjon for Marinen på disse kanter. 8000 spd. - eller 32 000 kroner - betalte staten for eiendommen. Ole ble imidlertid boende på gården til 1822, da han kjøpte Gulli i Sem og flyttet dit. Han hadde da sittet 30 år som lensmann, en stilling han sa fra seg i 1824.  Apenes fortsatte som forlikskommisær til 1845, etter 37 år i stillingen.

Det sies at han var en røslig og velbygget mann, med en utrolig god helse. Han mistet i midlertid synet i 1848 og ble seinere plaget med dårlig hørsel. Han var åndsfrisk like inntil det siste og døde på Gulli i 1859, 96 år gammel.

 

 

Riksforsamlingen

Året 1814 var et turbulent år i norsk historie. Ved fredsslutningen i Kiel, 14. januar, avstod vår felles konge, Frederik VI, Norge til Sverige. Det vil si: det gjorde han ikke. Traktatutkastet var formulert av Lars von Engeström i overensstemmelse med den rådende oppfatning i Sverige. Men Carl Johan så lenger og fikk personlig endret teksten slik at Norge ble avstått til «Kongen av Sverige» (à La Majesté le Roi de Suede). Sverige hadde jo noen år før mistet Finland og ønsket seg Norge som erstatning. Og eftersom Sverige representerte seiersmaktene efter Napoleonskrigene, og Norge, som en del av Danmark tilhørte den tapende part, var det lite vi kunne gjøre med det. Kongens representant i Norge, stattholderen, var kongens fetter, Christian Frederik. Han hadde kanskje ikke noe særlig ønske om et selvstendig Norge, men han var klart imot foreningen med Sverige. Tanken var vel den at et selvstendig Norge vanskelig kunne klare seg på egen hånd, og da ville det være opportunt for Danmark å tilby sin hjelp. Slik kunne da tingenes tilstand gjenopprettes. Men først måtte landet gjennom en selvstendighetsperiode. Når vi allikevel fikk en adskillig friere stilling i unionen med Sverige enn hva tilfellet hadde vært med Finland, skyldtes det i stor grad den svenske tronfølgeren, den senere kongen Carl Johan. Kongen selv fikk jo også en friere stilling, og efterom Norge «tilhørte» ham og ikke den svenske stat, kunne han – om forholdene i Sverige ble umulig for ham – trekke seg tilbake til Norge med Kielertraktatens Artikkel IV i hånden. Om det hadde vært praktisk mulig, er en helt annen sak

Christian Frederik tok derfor et initiativ til en forsamling av representative borgere, som skulle komme sammen hos jernverkseier Carsten Anker på Eidsvold for å utarbeide en grunnlov for det nye Norge. På den tiden eksisterte ikke noe Vestfold fylke. Vi hadde grevskapene Larvik og Jarlsberg, som hver for seg sendte tre representanter til Eidsvold.

 

Alle prestegjeldene i grevskapet valgte to valgmenn, som innen sin midte valgte sine representanter. For Borre prestegjeld ble valgmannsmøtet holdt i Borre kirke, fredag 4. mars 1814, og der ble sogneprest Wettergreen og forlikskommissær Ole Apenes valgt. Valget for hele grevskapet foregikk på Rostad i Våle ti dager senere, altså 14. mars, og der ble vår Ole Apenes valgt til utsending for Jarlsberg grevskap sammen med greven selv, (Johan Caspar) Herman Wedel Jarlsberg og sorenskriver Gustav Peter Blom.

Han hadde lenge hatt en ledende rolle blant bøndene i Jarlsberg og var godt ansett. Apenes var på denne tiden nesten femti år gammel og en av de eldste i Riksforsamlingen. (Den eldste var fogden Cloumann fra Bratsberg, som var 67 år gammel). Greven var 34 og Blom 29 år gammel.

 

Apenes spilte ingen fremtredende rolle på Eidsvold, han talte riktig nok varmt for bøndenes interesser, men stemte ellers med Wedel og Blom. De to gikk jo aktivt inn for en ordning med Sverige og deres fraksjon ble av den grunn kalt både unionsparti og svenskeparti. Wedel var født i Frankrike, og den svenske tronfølgeren - og den reelle drivkraften i svensk politikk, Carl Johan - var jo også franskmann.