Den historiske gården

av Jan Ingar Hansen

Gården Apenes kan dokumenteres skriftlig fra 1449. I 1668 fremstår gården som en solid fjord -gård med husdyrhold, sjø tilgang, ruse-fiske og bekkekvern. Det er da grunnlag for å kalle den en storgård i datidens Borre. Gården har en lang historie frem til 1970 da kunstforening overtok eierskapet til Apenesgården. 

Navnet Apenes og de eldste formene

Ryghs oppslag fører Apenes sammen med Østøen, Mellemøen og, med forbehold, Vealøs. De historiske formene omfatter Appellenes og Appillines (1449), Apelnes, Appenes, Appelnes, Appildnes og Appildnæs. Variasjonen er normal i eldre kilder, der skrivemåten ikke var standardisert.

Ryghs tolkning *Apaldrnes eller *Apaldranes gir omtrent betydningen «neset med villepletrær». Navnet kan være eldre enn den første bevarte skriftlige forekomsten, men navnet alene daterer ikke gårdens bosetning til jernalderen. En slik datering krever arkeologiske eller andre uavhengige bevis.

Den eldste skriftlige kilden er diplomet underskrevet i Oslo 1. september 1449 der Åsulf Reidarsson erkjente at han skyldte Hartvig Krummedike 20 mark rede penger. Som pant satte han 10 øresbol jord i Appellenes i Borre sogn på Vestfold. Krummedike skulle bruke jordparten, motta landskylden og nyte rettighetene til pantet ble innløst. Brevet er bevart i Diplomatarium Norvegicum, bind I, på side 589; den digitale katalogføringen bruker diplomnummer 809.

Dette viser at Apenes på denne tiden var en navngitt gård i Borre, men ut fra det vi kan lese ut av papirene fra 1449 får vi ikke vite mye om hvor stor gården var. Neste gang vi finner gården nevnt er i 1668, da er Apenes en av Borres større gårder. 

Den gjengitte matrikkelteksten beskriver skyld, husdyrhold, rydningsjord, sjøtilgang, rusefiske og bekkekvern. Samlet gir dette et sjeldent konkret øyeblikksbilde av gårdens ressurser.

Stor eller middels?

Den mest holdbare formuleringen er at Apenes var en solid, allsidig og ressurssterk gård. Tolv storfe og to hester, sammen med kvern og fiskerett, skiller den klart fra en liten plass eller marginal rydning. Om den var «stor» i Borre i 1668 kan likevel bare avgjøres ved å sammenholde skyld, utsæd, avling og besetning med alle relevante nabogårder i samme matrikkel. En slik full komparativ opptelling foreligger ikke i kildene som er gjennomgått her.

Om skyldformuleringen

Landskyld var opprinnelig årlig leie til jordeieren og utviklet seg til et mål på jordas verdi. Den ble ofte uttrykt i vareslag. På flatbygdene på Østlandet var «tunge» knyttet til korn og mel. «Fjerding» betyr i måle- og vektsammenheng en firedel av en større enhet. Derfor må formuleringen leses innenfor et historisk skyldsystem – ikke som «tre færingbåters vekt».

Gården, sjøen og øyene

Rygh knytter Østøen og Mellemøen til Løvøyene. I 1604 nevnes «Øenn» og «Mid Øenn» som hver sin fullgård, mens de i 1723 forekommer som plasser under Falkensten. Dette viser at skyld- og tilknytningsforholdene i området endret seg over tid.

Sjøtilgangen var en integrert del av gårdsøkonomien. Rusefisket ga en supplerende ressurs, og beliggenheten gjorde sjøtransport mulig. Det er derimot ikke dokumentert i det gjennomgåtte materialet hvor omfattende omsetningen av fisk var, eller om gården hadde særskilte rettigheter til alle de nevnte øyene samtidig.

Ole Rasmussen Apenes (1765–1859)

Ole sin far Rasmus Akselsen fra Hundsrød-/Laane-miljøet kom sammen med sin bror til Falkensten. Broren drev Falkensten, mens Rasmus tok over Apenes. Ifølge kildene kjøpte han de to brukspartene i Apenes i 1757 og 1758 for henholdsvis 395 og 410 riksdaler. Han og Marthe Jacobsdatter Tufte etablerte dermed den grenen som senere tok gårdsnavnet Apenes.

Vi vet at Rasmus druknet i mølle- eller sagdammen i 1767, og at enken Marthe drev gården til sønnen Ole overtok. Disse detaljene bør ved videre forskning kontrolleres mot skifte-, tingbok- og pantebok materiale. De er her beholdt som sekundærkildeopplysninger, ikke fremstilt som selvstendig verifiserte primærfunn.

Ole Rasmussen Apenes var født på Apenes i 1765 og døde på Gulli i Sem i 1859. Han var bonde, soldat og underoffiser, lensmann i Borre og representant for Jarlsberg grevskap på Riksforsamlingen i 1814. Han regnes til unionspartiet og engasjerte seg særlig i saker som berørte bøndenes økonomiske og politiske stilling.

Den 2. september 1789 overdro fru Marthe eiendommen til sønnen Ole Rasmussen Apenes. Han satt med den til 1819, da han solgte til staten, som på den tiden hadde bestemt å anlegge ny hovedstasjon for Marinen på disse kanter. 8000 spd. - eller 32000 kroner - betalte staten for eiendommen. Ole ble imidlertid boende på gården til 1822, da han kjøpte Gulli i Sem og flyttet dit Han døde der i 1859, 96 år gammel.

Marinen overtar Apenes

I 1818 kom den kongelige resolusjonen som bestemmer at marinens nye hovedbase skal bygges på Horten. I den forbindelse kjøper staten opp all grunn rundt Indre havn. I forbindelse med salget ble det foretatt en besiktigelse av eiendommen, og derfor vet vi sånn omtrent hvordan gården så ut på det tidspunktet.

• Hovedbygningen inneholdt ti rom, inkludert to kjøkkener. Ett rom i annen etasje stod uinnredet. Det var fem dobbelte og en enkel kakkelovn i huset. Vinduene var bra, selv om mange ruter var gått i stykker. Selve bygningen var i god stand, bordkledt og malt og med tegl på taket. 
• Bryggerhusbygningen inneholdt i tillegg vognskur, som dog ikke var kledt. Men taksten var det over hele huset.
• Uthuset inneholdt låve og stall samt sauefjøs og grisehus og redskapsskjul. Bygningen var bordkledt på tre sider, men den begynte å bli dårlig enkelte steder, taket var utstyrt med tegl. 

I en beskrivelse over Mannens eiendommer fra 1882 beskrives husene på Apenes slik:

• Hovedbygningen, en 2-etasjes bygning av tømmerlaft, kledt utvendig med høvlede bord og tekket med teglhengt bordtak, har hele valmer og er 52 fot (16 m) lang, 29 fot (9 m) bred og 17 fot (5 m) høy. Bygningen inneholder i første etasje foruten gang med trapp, fire værelser samt kjøkken med komfyr og spiskammer. I annen etasje seks værelser med kakkelovn og gang med trapp til et sort tørkeloft med to takvinduer. Foran kjøkkendøren er et bislag av stenderverk. Under bygningen er det to kjellere med nedgang fra gårdsplassen, overdekket med luker. Rommene er på to nær, der er panelte - rappet og tapetsert eller olje malte. Takene er rappet mellom bjelkene, gulvene er olje malte.
• Bryggerhusbygningen er av stenderverk og inneholder strykekammer, stall og fjøs, utmurt og rappet låve. Lade og vognskur uten ifylling i fagene. Det hele kledt med høvlede, komposisjonsmalte bord og tekket med teglhengt bordtak. Gulvet i bryggerhuset av mursten og i strykeværelset av planker. Strykeværelset er forsynt med kakkelovn og har rustikk panelte og olje malte vegger. Bygningen er 59,5 fot lang (18,7 m), 25 fot (3 m) bred. 
• På gårdsplassen utenfor kjøkkenet er det en matbod av utmurt stender verk med høvlet bordkledning og teglhengt bordtak, 15 fot (4,7 m) lang, 7 fot (2 m) bred. Dette var altså en frittliggende bygning, som lå opp mot Apenes bakken. Uthusbygningene lå ellers omtrent der hvor galleribygningen ligger i dag.

Videre het det i beskrivelsen fra 1882: Til boligen hører en have, som mot sideveien og syd har et plankegjerde av ru, komposisjons ­malte (maling med rugmel som bindemiddel) bord, 7 fot (2,2 m) høyt, mot gårdsrommet høvlet stakitt, malt med oljemaling. Gårdsrommet er mot landeveien forsynt med et 7 fot høyt gjerde med port, og mot øst med gjerde og stakitt port til løkken.

Epidemisykehus

I 1889 ble Apenes på Verftets anmodning omgjort til isolerings-lokale og epidemilasarett; ikke som noe selvstendig sykehus, men som en avdeling av Marinens sykehus. Frem til første verdenskrig ble denne bygningen brukt under ekstraordinære forhold med epidemiske sykdommer. Da ble det nedsatt en komite, som skulle utrede spørsmålet om et felles epidemisykehus for Staten og Horten kommune. Flere forslag ble diskutert, og komiteen la frem et forslag om at Apenes ble utbedret så det ble tjenlig som reserve-lasarett med plass for 20 voksne eller 26 barn. Det hele skulle koste 12500 kroner. Horten fikk da adgang til å innlegge epidemisk syke til en pris av 1,30 for barn under 15 år, døgnprisen for voksne pasienter var kr. 1,80. En av de verste epidemier i nyere tid er spanskesyken, som kom til landet i 1918 og krevde mange liv.

I 1923 ble det inngått en avtale mellom Marinen og kommunen om å ta i bruk 1. etasje av hovedbygningen til sykestuer for tuberkuløse. Samtidig ble det gitt tillatelse til å bygge en ligge hall i haven. Marinen skulle ha anledning til å legge inn sine tuberkulose­pasienter for en pris av 5 kr. pr døgn. Ved tilleggskontrakt av 1924 ble også annen etasje tatt i bruk som sykehus. Kommunen fikk også anledning til å disponere sidebygningen, den såkalte oppsynsmanns­- eller vaktmesterboligen, men den måtte ikke brukes som sykestuer.

Ligge- eller kur hallen, er det vel fortsatt mange som husker. Den lå omtrent der hvor galleribygningen ligger i dag. Det var en lang, smal bygning, 21 meter lang og 4 meter bred.

Okkupasjonen

Under okkupasjonen ble selvfølgelig Apenes rekvirert av tyskerne, som brukte bygningen her til u-båt skole. Selve u-båt ­stasjonen lå nede på Sølvkronestranden. Tyskerne trengte mer plass og bygde en brakke som lå på sydsiden (langs Apenes bakken) av hovedbygningen, og hvor det siden ble leiligheter.

I kunstforeningens eie

Etter krigen ble Apenes overtatt av Horten kommune, og ble frem til 1970 benyttet som kommunale boliger. Fire familier i hovedhuset og to i sidebygningen. Bygningen var nedslitt og i dårlig forfatning da kunstforeningen fikk overta gården etter at d\siste familien hadde flyttet ut.

Den ble i løpe at 1970-tallet pusset opp og benytte som både galleri og møtelokale. Da Kihle-galleriet sto ferdig i 1886/1987 ble utstillingen flyttet over til det nye galleriet.

Høsten og vinteren 2025 / 2026 ble store deler av gården gjenstand for en større rehabilitering.